En kjent definisjon på en diplomat lyder slik: «En diplomat er en person som kan be deg dra til h… på en slik måte at du faktisk gleder deg til turen».
Selv om det her dreier seg om en spissformulering, sier denne definisjonen uansett noe om den rolle språket har spilt, og spiller i diplomatiet. Ned gjennom århundrene har det diplomatiske samkvem og kommunikasjonen mellom stater utviklet et sett av former, uttrykksmåter og koder som til sammen kan sies å utgjøre en slags felles internasjonal standard og forståelsesramme.
Som den mest utbredte og formelle skriftlige form for kommunikasjon, fremstår den diplomatiske noten. Den innledes gjerne med at avsenderen «bevitner sin høyaktelse» overfor mottageren, «og har den ære å meddele at …». Man skulle tro at med en slik innledning, vil det følge et positivt og hyggelig budskap. Men, nei – det er slett ikke alltid tilfelle. I tidligere tider kunne det sågar hende at man «bevitnet sin høyaktelse og hadde den ære å meddele» at man ville gå til krig mot mottagerlandet.
Den store britisk-amerikanske poet Wyston Auden skrev i sin tid diktet «Embassy», der han berører konsekvensene dersom den diplomatiske kommunikasjon svikter. Slik lyder de to siste vers av diktet:
«Far off, no matter what good they intended, (they = the diplomats)
The armies waited for a verbal error
With all the instruments for causing pain;
And on the issue of their charm depended
A land laid waist, with all its young men slain,
Its women weeping, and its towns in terror.»
Dette diktet kan, slik sett, stå som en illustrasjon på det gamle uttrykket om at krig er diplomati med andre midler.
«Kosakkene i Zaporozje skriver svar til sultan Muhammed IV av Det ottomanske riket» (maleri av Ilja Repin). Fra: Wikipedia commons
Et berømt eksempel på diplomatisk korrespondanse av det helt spesielle slaget er den noteveksling som i 1680 fant sted mellom den tyrkiske sultan, Muhammed IV, og kosakkene i Zaporozje ved elven Dnepr i Ukraina. Vi gjengir nedenfor de to tekstene in extenso.
Sultanens note:
«Jeg, Sultanen, Muhammeds sønn, solens og månens bror, Allahs bror og stedfortreder, hersker over alle riker, det makedonske, aleksandriske og jerusalimske, og store og lille Egyptens konge, Herre over alle levende, uovervinnelig som kriger, og den hellige gravs ubetvingelige hersker, Guds egen forkynner og alle kristnes skrekk og redsel, men, alle muslimers håp og fortrøstning – Jeg befaler eder, kosakker fra Zaporozje, å overgi eder frivillig og uten noen som helst motstand å holde opp med å krenke meg ved eders grensetokter. Muhammed – Tyrkisk sultan»
Kosakkenes svarnote:
«Du tyrkiske satan, den lede djevels bror og kamerat, selveste Lucifers sekretær og Fandens egen lignelse, o ! måtte han han hente deg og hele ditt lurvete krigerfølge, ikke makter du å tvinge kristne under ditt herredømme. Dine krigere frykter vi ikke, til lands og til vanns vil vi kjempe mot deg, din babylonske kokk, makedonske hjulmaker, jerusalimske skomaker, aleksandrinske geitebukk, store og lille Egyptens grisegjelder, armenske svin, tartanske potte, kamenetske stur, podolske ildgjerningsmann, selve den ledes yngel, en forargelse for jorden og for himmelen, og en narr for Vår Herre. Ditt grisetryne, hoppef…., din skabbete kjøter, din udøpte skolt, måtte Fanden skolde deg midt i blanke r…
På denne måten har kosakkene vist deg, din hedenske hund, at du ikke kan skremme troende kristne.
Datum vet vi ikke, for kalender har vi ikke, månen står på himmelen, og året i bøkene, og dagen er den samme hos dere som hos oss, og dermed kyss oss midt i møkka.
Kosakkhøvding Sakhartsjenko sammen med alle kosakkene i Zaporozje».
****
Russland har frembrakt mange store malere og billedkunstnere. Blant de største er Ilja Repin (1844-1930). De fleste vil kjenne hans gjengivelse av «Pramdragerne ved Volga». Mellom 1878 og 1891 arbeidet Repin på det berømte bildet som skildrer kosakkene idet de skriver brevet til sultanen, jfr. maleriet.
Hver gang jeg er i Sankt Petersburg, pleier jeg gå til Det russiske muséum og betrakte dette maleriet, og de andre mesterverkene som henger der. Og så reflekterer jeg gjerne et øyeblikk over hvor fjern den sakprosa jeg selv bedriver i den daglige utøvelsen av mitt yrke som norsk utenrikstjenestemann, er fra sultanens og kosakkenes noteveksling.
Men selv om sultaner og kosakkers ordbruk nok egger fantasien, og man noen ganger kunne ønske å slippe seg løs fra formuleringer av typen – «Under henvisning til deres skriv av 2.3. 2013 vil Departementet presisere at…» – kommer jeg som regel ganske fort til at det nok likevel er en fordel for freden, og i det hele tatt, at vi holder korrespondansen i siviliserte, standardiserte og hevdvunne former.
.jpg)
.jpg)
.jpg)
